I en tid der vi forsøker å hjelpe flyktningene som kommer til Norge, er det viktig å tenke på hva som kommer etter. Da trenger de ikke hjelp, men jobb!
Endelig er det noen som forstår meg
Etter at jeg skrev en artikkel for Teknisk Ukeblad denne uken med tema “Inkluderende arbeidliv, my ass”, så fikk jeg en massiv respons av arbeidssøkende som endelig følte at noen forstod dem, og forstod hvor skoen egentlig trykker. Dette er høyt utdannede kvinner og menn, gjerne med lang erfaring og høy akademisk kompetanse. Hvorfor snakker vi så lite om de mange som står utenfor, eller som ikke får jobb av ulike årsaker? Mange mener at arbeidslivet kun har blitt noe for de som prestererer 110%, og dermed også enfoldet.
Andre påpeker at de får beskjed om å skifte navn, andre om å unnlate å skrive alder. Å ikke skrive alder på CV har jeg hørt som råd gitt for både de som føler seg for gammel og de som føler seg for ung. Vi skal ikke lenger si at vi er på jakt etter jobb, da virker du desperat, men vi skal samtidig være aktive jobbsøkere i en perfekt jobb der vi virkelig leverer, for da er vi de mest attraktive hodene. Når det gjelder det utdanningspolitiske, så oppfordrer vi flere og flere til å ta høyere utdanning. Hvorfor er det da så mange nyutdannede som opplever at det er vanskelig å få en jobb der de får brukt sin utdannelse? Klarer kanskje ikke utdannelsesinstitusjoner å være i takt med hva arbeidsmarkedet har behov for? Er vi blitt så trangsynte, og er det nærmest blitt umulig å både søke og få jobb for de mange?
Det er morsomt å se at de som gjøre noe, blant annet Petter Stordalen, får massiv kritikk. Dette på tross av at han både gir husrom og jobber. Er det noen som burde vært hyllet, så er det de som faktisk gjør noe. Det er enkelt å snakke, men få som handler. De fortjener å bli løftet frem.
Les også: “Inkluderende arbeidsliv, my ass”
Her får du et par av historiene jeg mottok, etter ukens innlegg om inkluderende arbeidsliv (med tillatelse til å gjengi tekstene fra avsenderne):
1: Hei, Mitt navn er XXXX.
Jeg er fra XXXXX, og jeg er veldig imponert av artikkelen din “Inkluderende arbeidsliv, my ass”.
Min mann er norsk, og jeg flyttet til Oslo for to år siden etter å ha fullført min master i PR og reklame, i den prestisjetunge virksomheten og markedsføringsskolen ESIC. Jeg har aldri tenkt at det å finne en jobb ville være lett, men heller ikke så vanskelig som det nå oppleves.
Etter å ha bodd i USA snakker jeg helt flytende i engelsk, og min norske er ganske anstendig. Likevel, etter alle disse månedene med jobbsøking, har jeg ikke engang blitt innkalt til et intervju. Jeg har prøvd å ta kontakt med ulike etater, uten at det har ført til et møte. Og situasjonen blir verre.
Etter å ha lest artikkelen følte jeg at en last ble løftet av mine skulder, ved at jeg nå vet at minst én person forstår hvor vanskelig det er for noen mennesker å få en sjanse til å bevise sitt talent. Og viktigst: hvor frustrerende det er å føle seg ubrukelig i dette samfunnet. Jeg ber ikke om noe jeg ikke er kvalifisert for. Jeg ber om, etter 5 års utdannelse og forberedelser for arbeidsliver, at noen gir meg sjansen til å bevise at jeg kan gjøre en god jobb.
Som du har lest nå, denne e-posten med min personlige erfaring bekrefter alt det du har beskrevet i din artikkel. Jeg antar at mitt mål med dette er å takke for at du forteller virkeligheten til mange mennesker på en veldig ærlig og konstruktiv måte. Ta gjerne kontakt med meg hvis du har noen spørsmål, eller tips for videre jobbsøking i Norge.
Mvh
XXXXX
2: Hei Christoffer,
Jeg fikk akkurat innlegget ditt i Teknisk ukeblad med epost. Mye av det er jeg veldig enig i.
IA my ass kan jeg skrive under på! Det var fristende å bruke “My ass” som tittel på eposten men det ville kunne bli såpass misforstått at den ville gått rett i Junk-folderen din.
Jeg er en meget høyt utdannet dame som for tiden stanger hodet i konvensjonene i arbeidsmarkedet. Det burde være massevis av jobber jeg er kompetent nok til å utføre, men det er stadig vekk noen andre som er bedre kvalifisert enn meg til det jeg søker. Det beste jeg vet er å lære nye ting, men i de fleste jobber vil de ha folk som har jobbet med det samme, lenge. Det har ikke jeg. I stedet har jeg en veldig bred realisterfaring. Jeg skulle gjerne hatt en jobb hvor jeg kunne ha hjulpet folk, og løst tekniske problemer. I motsetning til de fleste steder der man konkurrerer med folk og gjør rutinearbeid. Jeg brenner veldig for vitenskap, men i akademia teller antall publikasjoner så mye mer enn genuin interesse. Jeg skulle gjerne hatt en måte å fortsette med vitenskap og jeg har en følelse av at det begynner å haste med å finne noe der, ellers så blir det bare enda vanskeligere.
Jeg har ikke veldig god råd for tiden og jeg følger med på det jeg kan av møter og råd om karriere så det er mye jeg har hørt før, men jeg trenger visst fremdeles mer siden jeg har fortsatt ikke fått jobb. Hvis du har noen virksomheter kan hjelpe meg eller kanskje til og med har bruk for meg så send meg gjerne mer informasjon.
Mvh
XXXXX
Det er mange flere tause stemmer, der det kommer fra
Jeg innser selvfølgelig at jeg ikke kan hjelpe alle som henvender seg til meg, men jeg forsøker allikevel å svare alle og dermed bidra i det små. “Even the greatest success was build on small steps”, og noen ganger trenger folk kun å bli sett og hørt. Vi er nok flere som også har behov for å bli mer bevisste på hva som skjer bak kulissene og mye av det som ikke snakkes om fortjener å bli løftet frem i lyset. Jeg bruker gjerne tid på å lytte og hjelpe så godt jeg kan. Allikevel tror jeg det handler om en radikal holdningsendring hos mange, i forhold til hva vi ser på som kompetanse og ressurser i dag. Den endringe kan vi ikke få til alene!
Jeg har brukt min stemme til å stemme på en åpen folkekirke for alle, men nå lurer jeg på hvor vi kan stemme på et arbeidsliv for alle?
